= Georg Apenes i DNS mandag 27. mars =

Kort referat fra Apenes' foredrag i Det norske studentersamfund den 27.03.2006

Av Per Inge Østmoen

I alt 16 tilhørere var møtt frem for å lytte til Georg Apenes' foredrag denne mandagen i Chateau Neufs Lillesal.

De fleste av oss kjenner Georg Apenes, og hans genuint verdikonservative tilnærming til personvernspørsmål. Med "verdikonservativ" siktes ikke her først og fremst til (parti)politisk tilknytning, men til et ideologisk grunnsyn hvis kjerne er respekt for enkeltindividets integritet. Denne grunnleggende respekten er det særlig viktig at myndigheter og makthavere viser i forhold til enkeltindividet.

Datatilsynets direktør innledet med en påpekning av den underlighet at det synes å legges opp til å skape et ideologisk klima i samfunnet hvor et ønske om anonymitet, et ønske om å skjerme sitt privatliv og sine bevegelser for innsyn fra myndighetenes side, tolkes som en indikasjon på at man har uhederlige og kanskje til og med forbryterske hensikter. Apenes var naturlig nok uenig i denne forestillingen, og stod for det syn at privat kommunikasjon og bevegelser på internett tilhører privatlivet.

Apenes poengterte at når noen myndigheter får anledning til å samle opplysninger om borgerne, vil disse opplysningene over tid bli brukt til en rekke formål i tillegg til de som var den opprinnelige begrunnelsen for tiltaket.

Etter undertegnedes skjønn har Apenes ubetinget rett i dette, både på grunn av "overvåkningens logikk," hvor de som ønsker å registrere informasjon om deg har et naturlig ønske om å trekke så mye som mulig ut av disse innhentede opplysningene, og fordi fristelsen til å bruke opplysninger om enkeltinvididet til flere utvidede formål vil bli uimotståelig når informasjonen først er der. Hvis loven så sier at disse opplysningene, som elektroniske trafikkdata er et eksempel på, skal lagres slik at myndigheter og politi skal få tilgang til dem etter nærmere bestemte retningslinjer, kan borgerne være sikre på at "noen" vil finne anvendelse for dem. Og her er det et stort poeng at du vet ikke med sikkerhet hvilke formål de vil bli benyttet til. Du vil heller ikke få vite hvorvidt eller når noen har undersøkt hvem du sendte e-post til eller hvilke nettsider du besøkte, og slett ikke hvilke slutninger som har blitt trukket om din atferd eller kommunikasjon. Dette medfører også at en slik tilstand ikke er noe "åpent samfunn." Tvert i mot, de som ønsker å vite hvor du er på internett og hva du gjør der, samt hvem du ringer til og utveksler e-post med, ønsker på ingen måte at du skal få kjennskap til deres undersøkelser i hva som var ditt privatliv.

Etter EU-direktivet fra februar 2006 som hjemler og dessuten påbyr lagring av trafikkdata fra alle europeiske innbyggere, har dermed EU sentralt avgjort at vår kommunikasjon og våre personlige interesser og aktiviteter ikke lenger skal tilhøre den enkeltes privatsfære.

Foredragsholder refererte til et konkret eksempel i det virkelige liv for å illustrere hvordan opplysninger kan skade deg selv om du er uskyldig: En britisk lærer hadde blitt anklaget av en 15-årig kvinnelig elev for seksuelle tilnærmelser. Læreren nektet all skyld, og en politietterforskning avdekket at beskyldningene var grunnløse. Saken ble henlagt, og nå skulle man tro at læreren ville slippe videre ubehageligheter. Men dengang ei. Da vedkommende noe senere søkte en stilling ved en annen skole, fikk de som hadde ansvaret for ansettelser rede på at denne søkeren tidligere hadde vært innblandet i en sak hvor han var blitt anmeldt for seksuelle tilnærmelser overfor en mindreårig. Opplysningene omfattet også informasjonen om at politiet hadde funnet at beskyldningene mot denne læreren var uten dekning. Likevel fant ansettelsesrådet på den aktuelle skolen at det nok var best å ansette en annen søker. Læreren hadde vært innblandet i "noe," og selv om alt pekte mot at han var uskyldig var reaksjonen at "det er best å være på den sikre siden." En annen søker ble derfor foretrukket.

Så langt Apenes' eksempel fra den virkelighet et økende antall mennesker kan regne med å bli konfrontert med, dersom en stor mengde detaljopplysninger om det enkelte individets bevegelser skal registreres og lagres. Det kan være nok at du har vært på en nettside som enten inneholder noe ulovlig, eller som har politisk kontroversielt innhold. Eller du kan ha hatt kontakt med en person som er, eller vil komme, i søkelyset for et eller annet. Du vet ikke dette, du vet ikke hva som vil bli gjort med opplysningene om deg, og du vet ingenting om når "noen" eventuelt har fått mistanke til deg. I et slikt samfunn får heller ikke den enkelte mulighet til å konfrontere sine overvåkere.

Vi trenger heller ikke å forutsette at den som beskyldes er uskyldig, men et viktig prinsipp i et rettssamfunn er at man uansett skal legge fortiden bak seg dersom man har sonet sin straff. Jo mer informasjon som er tilgjengelig om hver enkelt, desto mer kan - og vil - bli brukt mot mennesker enten man er "skyldig" eller "uskyldig." Igjen, dette ligger i overvåkningens og systemets dynamikk: Den som kontrollerer, vil ha "resultater" av denne kontrollen.

Apenes nevnte også at undersøkelser hadde vist at opptil 85% av unge mennesker ikke bryr seg dersom det samles opplysninger om dem. Han drøftet ikke hvorfor, men det er liten tvil om at en del av dette bildet er at mange er brukere av teknologi uten å ha noen tilstrekkelig innsikt i virkemåten og forutsetningene for teknologien. Da blir det vanskelig å abstrahere i den utstrekning som er nødvendig for å forstå at man på ingen måte er trygg mot overvåkning i sin egen stue, selv om man aldri så mye sitter varmt og godt hjemme i sin egen stue foran sin datamaskin. Med lagring av elektroniske trafikkdata kan myndigheter og politi finne ut i hver en detalj hva du gjør. Noe slikt er bare mulig å gjennomføre overfor borgerne så lenge kunnskap og forståelse for teknikken er relativt beskjeden, og så lenge borgerne har en større tillit til makthavere og statens maktapparat enn hva det er grunnlag for.

Dette siste var noe Apenes viste sterk bekymring for. Han var alvorlig redd for at en lagring av alles trafikkdata over tid, og det inngrep i privatsfæren en slik lagring betyr, over tid underminerer den tillit til myndighetene som et demokrati er avhengig av.

Jeg tror Apenes har helt rett i sine betraktninger i så måte, det er i høy grad grunnlag for en slik bekymring.

Jeg vil imidlertid antyde at hvis en registrering og lagring av sporene etter samtlige borgeres elektroniske atferd er hva som må til for at majoriteten skal få en mer realistisk holdning til myndigheters kontrollvilje, så får det bare være slik. Etter hvert vil sannsynligvis folk flest forstå hva det innebærer når man i et informasjonssamfunn gjennom lov nektes muligheten til å bevege seg på internett eller kommunisere elektronisk uten å være sporbar i ettertid. Da, og først da, kan den helt nødvendige reaksjonen mot dette maktmisbruket komme fra de som berøres, nemlig alle lovlydige borgere som utsettes for makthaveres ambisjoner om å gjøre borgerne sporbare.

Nettopp viljen til å kontrollere alles bevegelser, kontakter og tilknytninger har alltid vært de ufrie samfunnenes kjennemerke nr. 1. Det er grunn til å håpe og tro på at mennesker over tid kommer til å forstå hva som her skjer, og selv om det er godt å vite at Datatilsynets Georg Apenes ønsker å holde privatlivets verdi i hevd er Datatilsynet maktesløst når slike tiltak blir til lov. Det er med andre ord opp til oss å stoppe svineriet, for å si det på en folkelig og bramfri måte.

Apenes måtte rekke et tog like etter foredraget, slik at den etterfølgende spørsmålsrunden ble kort.

Per Inge Østmoen, EFN 29. mars 2006