[PiN-diskusjon] - Nei til kunstneropprop mot fildeling (fwd)
Thomas Gramstad
thomas at efn.no
Tor 3. Sep 2009 21:02:51 CEST
- NEI TIL KUNSTNEROPPROP MOT FILDELING
Forfatter Eirik Newth svarer «Dele - ikke stjele»-kampanjen.
http://www.dagbladet.no/a/7894929/
RESPEKT FOR EGEN OPPHAVSRETT har vært kulturlivets mantra gjennom en
lang kampanjesommer. Men hvorfor er det så vanskelig for kulturlivet å
anerkjenne nettbrukernes krav på personvern og rettssikkerhet?
Forleden lanserte et samlet kulturliv et opprop kalt «Dele - ikke
stjele», som munner ut i en oppfordring til politikerne om å slå ned
på ulovlig fildeling: «Enkelte politiske partier har foreslått å
legalisere piratkopieringen og kompensere opphavsmennene via
statsbudsjett eller avgifter, heller enn å sørge for at norsk lov
håndheves også på dette området. [...] Som skapere av innhold
oppfordrer vi velgerne til å stemme på partier som vil arbeide for
konkrete og gode løsninger på de utfordringer vi står overfor.»
Som «skaper av innhold» kommer jeg ikke til å undertegne oppropet, og
jeg vil oppfordre de av mine kolleger som ennå ikke har gjort det, til
å la være.
Årsak: en sektor som normalt er flink til å uttrykke sine krav (nylig
presenterte f.eks. en av forfatterforeningene som støtter oppropet en
sekspunkts kravliste med en prislapp på 56 millioner kroner) velger
her å være påfallende uklar på tiltakssiden.
Å AVKLARE hva man legger i begrepet «håndheves» burde være
overkommelig. Ti år etter at Napster satte fildelingsproblematikken på
dagsorden for alvor, er det nok av konkrete strategier å slutte seg
til eller distansere seg fra.
Derfor er det vanskelig å fri seg fra mistanken om at uklarheten
bunner i håndhevelsens uspiselige realiteter.
Ta det mest nærliggende tiltaket, som er å gå inn for en kraftig
opptrapping av antall søksmål mot ulovlige fildelere, eventuelt i
kombinasjon med straff som virkelig svir. Dette har lenge vært plate-
og filmindustriens strategi i USA, og resulterer jevnlig i saker som
den mot firebarnsmoren Jammie Thomas-Rasset, som nylig ble dømt til å
betale 12 millioner dollar for å ha lagt ut 24 sanger på nettet.
FOR Å GJENNOMFØRE dette effektivt, trengs det antagelig en lovendring
etter modell av den svenske IPRED-loven. Den pålegger nettleverandører
å utlevere opplysninger om mistenkte fildelere på oppfordring fra
etterforskere som arbeider for plate- og filmbransjen.
I praksis innebærer dette massiv overvåkning av svenske nettbrukere,
samt en storstilt privatisering av lovhåndhevelsen.
Det burde heller ikke være vanskelig å mene noe om HADOPI-loven, som
ble vedtatt av det franske parlamentet i mai. Den innebærer at brukere
som deler filer etter tre advarsler, mister nettforbindelsen i opptil
et år. Det skjer uten politietterforskning og rettslig prøving, og
bevisbyrden ligger på den «dømte». Selv om fransk høyesterett avviste
loven i juni, slik også EU-parlamentet gjorde med et tilsvarende
forslag, har det ikke hindret New Zealand og Storbritannia i å lansere
liknende lover.
Det mest konkrete i oppropet er slagordet «Dele - ikke stjele», som
med mye velvilje kan tolkes som en støtte til retten til å kunne dele
lovlig kjøpte åndsverk med andre.
Det i sin tur innebærer en avvisning av DRM-løsninger lik den som
brukes på Amazons Kindle-leseplate, som hindrer leseren i å låne ut,
gi bort eller selge egne bøker, som har forvandlet bokkjøp til
langtidsleie og åpnet for at leverandører kan «fjernslette» titler fra
leserens elektroniske bokhylle.
EN SLIK TOLKNING har imidlertid liten troverdighet, all den tid mange
bak oppropet går inn for DRM med liv og sjel. Jamfør dette svaret fra
Per Christian Opsahl i Forleggerforeningen, på et spørsmål om norske
forlag også skal kunne fjernslette, slik Amazon nettopp hadde gjort
med Orwells 1984: «Vi vil ikke avvise at vi ønsker oss en sånn
mulighet» (Aftenposten 21. juli i år).
Grunnen til at jeg etterlyser klarhet fra oppropets initiativtakere
turde være åpenbar: kampen mot fildeling har gått fra å handle om
inntektstap, til å bli et av vår tids store prinsippspørsmål. IPRED,
HADOPI og det private etterforskningsapparatet som lovene forutsetter,
truer personvernet, rettssikkerheten og sin ytterste konsekvens
ytrings- og forsamlingsfriheten til nettgenerasjonen.
Et opprop om fildeling som lar være å nevne disse problemstillingene
er derfor verdiløst i alle betydninger av ordet.
Og det gjør livet altfor enkelt for våre politikere. Ja, for det
hersker da ingen tvil om at de tre største partiene i Norge ønsker å
håndheve åndsverkloven? De ønsker bare ikke å fortelle oss hvordan det
skal skje.
DU VIL IKKE høre Trond Giske insistere på at vi bør saksøke tenåringer
til økonomisk ruin. Du får ikke Høyres Olemic Thommesen til å gå inn
for en norsk IPRED-lov, selv om det er en forutsetning for hans
forslag om å pusse Økokrim på fildelerne. Og når Morgenbladet den 31.
juli i år spør Ulf Erik Knudsen hva FrP vil gjøre med fildeling, er
hans svar forbilledlig uforpliktende: «Vi er kritisk til uselektiv
overvåkning, men politiet må kunne reagere på håndfaste tips».
Det Knudsen og kollegene fra Høyre og Ap egentlig sier, er at de ikke
vil si noe som helst. Flertallet på Stortinget vil vente til etter
valget med å mene noe konkret om et spørsmål som angår flertallet av
norske tenåringer og via dem hundretusener av familier. Og
kulturlivets fildelingsopprop lar dem slippe unna med det.
Jeg kommer åpenbart ikke til å følge oppfordringen om å stemme på
partier som vil slå hardere ned på fildeling. Isteden vil jeg gi min
støtte til et parti som har følgende på programmet: «Venstre mener det
må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det
mulig å tillate fri fildeling.»
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gikk noen runder med dette
forslaget. To faktorer ble til sjuende og sist utslagsgivende for meg.
For det første fremgår det av ordlyden at Venstre ikke vil tvinge
gjennom en lovendring okke som: først må det utvikles modeller som
sikrer inntekten, dernest skal man vurdere avkriminalisering.
DEN VIKTIGSTE DELEN av utvikle-modeller-fasen er å bedre forholdene
for oss som skaper digitalt innhold. Den 11. august la Venstres Trine
Skei Grande fram en tiltakspakke som bl.a. foreslår å sikre
kulturgründere sosiale rettigheter, legge om momssystemet, forenkle
skjemaveldet og endre Innovasjon Norges støttepolitikk.
Dette alene vil ikke være nok, det offentlige må involveres i en annen
grad enn de rødgrønne legger opp til i Kulturløftet II. Det vil kreve
en uavhengig kartlegging av de reelle konsekvensene av fildeling (idag
brukes gjerne bransjens egne tall), som kan lede til en
nettkulturstøtte basert på modellene som finansierer dagens kulturliv.
MEN MIN HOVEDBEGRUNNELSE for å støtte Venstre er prinsipiell. Vel er
egne og kollegers rettigheter viktige, men vi skribenter har også en
tradisjon for å løfte blikket fra egen lommebok. Når så mange av mine
kolleger ser ut til å ha glemt at de er en del av et større samfunn,
er det politikernes plikt å gripe inn.
Jeg ser Venstres fildelingsforslag som et forsøk på løse en gordisk
knute. Med ett hugg fjernes grunnlaget for å gjøre fildelingssaken til
en ny «krig mot narkotika», og redusere lovlydige kunder til
overvåkede, digitale leietakere.
MEN YTTERST SETT handler forslaget om å beskytte et kulturliv som har
mistet sine kjerneverdier av syne, mot seg selv.
Den foreløpig klareste bekreftelsen på at det er dette som faktisk har
skjedd, finner man på deleikkestjele.no.
----
More information about the pin-diskusjon
mailing list