[PiN-diskusjon] - Nei til kunstneropprop mot fildeling (fwd)

Thomas Gramstad thomas at efn.no
Tor 3. Sep 2009 21:02:51 CEST


- NEI TIL KUNSTNEROPPROP MOT FILDELING
Forfatter Eirik Newth svarer «Dele - ikke stjele»-kampanjen.

http://www.dagbladet.no/a/7894929/

RESPEKT FOR EGEN OPPHAVSRETT har vært kulturlivets mantra gjennom en 
lang kampanjesommer. Men hvorfor er det så vanskelig for kulturlivet å 
anerkjenne nettbrukernes krav på personvern og rettssikkerhet?

Forleden lanserte et samlet kulturliv et opprop kalt «Dele - ikke 
stjele», som munner ut i en oppfordring til politikerne om å slå ned 
på ulovlig fildeling: «Enkelte politiske partier har foreslått å 
legalisere piratkopieringen og kompensere opphavsmennene via 
statsbudsjett eller avgifter, heller enn å sørge for at norsk lov 
håndheves også på dette området. [...] Som skapere av innhold 
oppfordrer vi velgerne til å stemme på partier som vil arbeide for 
konkrete og gode løsninger på de utfordringer vi står overfor.»

Som «skaper av innhold» kommer jeg ikke til å undertegne oppropet, og 
jeg vil oppfordre de av mine kolleger som ennå ikke har gjort det, til 
å la være.

Årsak: en sektor som normalt er flink til å uttrykke sine krav (nylig 
presenterte f.eks. en av forfatterforeningene som støtter oppropet en 
sekspunkts kravliste med en prislapp på 56 millioner kroner) velger 
her å være påfallende uklar på tiltakssiden.

Å AVKLARE hva man legger i begrepet «håndheves» burde være 
overkommelig. Ti år etter at Napster satte fildelingsproblematikken på 
dagsorden for alvor, er det nok av konkrete strategier å slutte seg 
til eller distansere seg fra.

Derfor er det vanskelig å fri seg fra mistanken om at uklarheten 
bunner i håndhevelsens uspiselige realiteter.

Ta det mest nærliggende tiltaket, som er å gå inn for en kraftig 
opptrapping av antall søksmål mot ulovlige fildelere, eventuelt i 
kombinasjon med straff som virkelig svir. Dette har lenge vært plate- 
og filmindustriens strategi i USA, og resulterer jevnlig i saker som 
den mot firebarnsmoren Jammie Thomas-Rasset, som nylig ble dømt til å 
betale 12 millioner dollar for å ha lagt ut 24 sanger på nettet.

FOR Å GJENNOMFØRE dette effektivt, trengs det antagelig en lovendring 
etter modell av den svenske IPRED-loven. Den pålegger nettleverandører 
å utlevere opplysninger om mistenkte fildelere på oppfordring fra 
etterforskere som arbeider for plate- og filmbransjen.

I praksis innebærer dette massiv overvåkning av svenske nettbrukere, 
samt en storstilt privatisering av lovhåndhevelsen.

Det burde heller ikke være vanskelig å mene noe om HADOPI-loven, som 
ble vedtatt av det franske parlamentet i mai. Den innebærer at brukere 
som deler filer etter tre advarsler, mister nettforbindelsen i opptil 
et år. Det skjer uten politietterforskning og rettslig prøving, og 
bevisbyrden ligger på den «dømte». Selv om fransk høyesterett avviste 
loven i juni, slik også EU-parlamentet gjorde med et tilsvarende 
forslag, har det ikke hindret New Zealand og Storbritannia i å lansere 
liknende lover.

Det mest konkrete i oppropet er slagordet «Dele - ikke stjele», som 
med mye velvilje kan tolkes som en støtte til retten til å kunne dele 
lovlig kjøpte åndsverk med andre.

Det i sin tur innebærer en avvisning av DRM-løsninger lik den som 
brukes på Amazons Kindle-leseplate, som hindrer leseren i å låne ut, 
gi bort eller selge egne bøker, som har forvandlet bokkjøp til 
langtidsleie og åpnet for at leverandører kan «fjernslette» titler fra 
leserens elektroniske bokhylle.

EN SLIK TOLKNING har imidlertid liten troverdighet, all den tid mange 
bak oppropet går inn for DRM med liv og sjel. Jamfør dette svaret fra 
Per Christian Opsahl i Forleggerforeningen, på et spørsmål om norske 
forlag også skal kunne fjernslette, slik Amazon nettopp hadde gjort 
med Orwells 1984: «Vi vil ikke avvise at vi ønsker oss en sånn 
mulighet» (Aftenposten 21. juli i år).

Grunnen til at jeg etterlyser klarhet fra oppropets initiativtakere 
turde være åpenbar: kampen mot fildeling har gått fra å handle om 
inntektstap, til å bli et av vår tids store prinsippspørsmål. IPRED, 
HADOPI og det private etterforskningsapparatet som lovene forutsetter, 
truer personvernet, rettssikkerheten og sin ytterste konsekvens 
ytrings- og forsamlingsfriheten til nettgenerasjonen.

Et opprop om fildeling som lar være å nevne disse problemstillingene 
er derfor verdiløst i alle betydninger av ordet.

Og det gjør livet altfor enkelt for våre politikere. Ja, for det 
hersker da ingen tvil om at de tre største partiene i Norge ønsker å 
håndheve åndsverkloven? De ønsker bare ikke å fortelle oss hvordan det 
skal skje.

DU VIL IKKE høre Trond Giske insistere på at vi bør saksøke tenåringer 
til økonomisk ruin. Du får ikke Høyres Olemic Thommesen til å gå inn 
for en norsk IPRED-lov, selv om det er en forutsetning for hans 
forslag om å pusse Økokrim på fildelerne. Og når Morgenbladet den 31. 
juli i år spør Ulf Erik Knudsen hva FrP vil gjøre med fildeling, er 
hans svar forbilledlig uforpliktende: «Vi er kritisk til uselektiv 
overvåkning, men politiet må kunne reagere på håndfaste tips».

Det Knudsen og kollegene fra Høyre og Ap egentlig sier, er at de ikke 
vil si noe som helst. Flertallet på Stortinget vil vente til etter 
valget med å mene noe konkret om et spørsmål som angår flertallet av 
norske tenåringer  og via dem hundretusener av familier. Og 
kulturlivets fildelingsopprop lar dem slippe unna med det.

Jeg kommer åpenbart ikke til å følge oppfordringen om å stemme på 
partier som vil slå hardere ned på fildeling. Isteden vil jeg gi min 
støtte til et parti som har følgende på programmet: «Venstre mener det 
må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det 
mulig å tillate fri fildeling.»

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gikk noen runder med dette 
forslaget. To faktorer ble til sjuende og sist utslagsgivende for meg. 
For det første fremgår det av ordlyden at Venstre ikke vil tvinge 
gjennom en lovendring okke som: først må det utvikles modeller som 
sikrer inntekten, dernest skal man vurdere avkriminalisering.

DEN VIKTIGSTE DELEN av utvikle-modeller-fasen er å bedre forholdene 
for oss som skaper digitalt innhold. Den 11. august la Venstres Trine 
Skei Grande fram en tiltakspakke som bl.a. foreslår å sikre 
kulturgründere sosiale rettigheter, legge om momssystemet, forenkle 
skjemaveldet og endre Innovasjon Norges støttepolitikk.

Dette alene vil ikke være nok, det offentlige må involveres i en annen 
grad enn de rødgrønne legger opp til i Kulturløftet II. Det vil kreve 
en uavhengig kartlegging av de reelle konsekvensene av fildeling (idag 
brukes gjerne bransjens egne tall), som kan lede til en 
nettkulturstøtte basert på modellene som finansierer dagens kulturliv.

MEN MIN HOVEDBEGRUNNELSE for å støtte Venstre er prinsipiell. Vel er 
egne og kollegers rettigheter viktige, men vi skribenter har også en 
tradisjon for å løfte blikket fra egen lommebok. Når så mange av mine 
kolleger ser ut til å ha glemt at de er en del av et større samfunn, 
er det politikernes plikt å gripe inn.

Jeg ser Venstres fildelingsforslag som et forsøk på løse en gordisk 
knute. Med ett hugg fjernes grunnlaget for å gjøre fildelingssaken til 
en ny «krig mot narkotika», og redusere lovlydige kunder til 
overvåkede, digitale leietakere.

MEN YTTERST SETT handler forslaget om å beskytte et kulturliv som har 
mistet sine kjerneverdier av syne, mot seg selv.

Den foreløpig klareste bekreftelsen på at det er dette som faktisk har 
skjedd, finner man på deleikkestjele.no.

 ----



More information about the pin-diskusjon mailing list