[PiN-diskusjon] Personvernere mot kulturarv: Personvern på avveier (fwd)

[Thomas Gramstad]

(Artikkelen nedenfor er trykket i Bok og Bibliotek nr. 2 2013,
og er også lagt ut på tidsskriftets nettsted:
http://bokogbibliotek.no/index.php?option=com_content&view=article&id=111733:personvernere-mot-kulturarv-personvern-pa-avveier&catid=103&Itemid=121 
.
(Gå evt. via: http://tinyurl.com/pvern-pliktavl )
Der er det mulig å legge inn kommentar under artikkelen. Det er
også mulig å sende inn evt. lengre kommentarer til redaktøren på
odd.letnes at bokogbibliotek.no, for vurdering til publisering som
selvstendig innlegg.)


    ----


PERSONVERNERE MOT KULTURARV: PERSONVERN PÅ AVVEIER

Av Thomas Gramstad, thomas at gramstad.no

Bok og bibliotek nr. 2 2013
http://bokogbibliotek.no/index.php?option=com_content&view=article&id=111733:personvernere-mot-kulturarv-personvern-pa-avveier&catid=103&Itemid=121
http://tinyurl.com/pvern-pliktavl

Er pliktavlevering en trussel mot personvernet? Dette hevdes i to
høringsuttalelser til Kulturdepartementets høring, "Endringer i
lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument":
Advokatforeningens uttalelse, ved lovutvalget for IKT og
personvern, som består av seks personer inkludert Kirill Miazine,
som også har levert sin egen høringsuttalelse som privatperson.

De tar opp sammenkoblinger av åpent, fritt tilgjengelige data
(data mining) og hvordan dette kan true personvernet til folk
flest. Problemet er reelt nok, og en side ved det er at mange ikke
er klar over problemet og det potensielle omfanget. Noen vil nok
også si at mange ikke bryr seg om eller verdsetter sine
personverninteresser høyt nok i forhold til den lettvinthet eller
"convenience" som man oppnår ved å gi fra seg personopplysninger
på nett, til ulike tjenesteleverandører osv. Da ligger kanskje
tanken nær om at et folkeopplysningsprosjekt om personvern kunne
være på sin plass, og kanskje bibliotekene kunne spille en rolle i
et slikt arbeid, kanskje i samarbeid med Datatilsynet? Samtidig er
det ikke noe mål at alle må mene det samme om personvern eller at
alle må ønske seg et strengt personvern på egne vegne. Frie,
informerte nett- og medievalg i en mangfoldig kultur vil også
omfatte ekshibisjonistiske valg. Men noe av det viktigste er at
personvernerne respekterer prinsippet om at en frivillig publisert
ytring ikke lenger er ytrerens private eiendom, men er blitt en
del av offentligheten, eller vårt felles kultur- og
kunnskapsmiljø. Ytreren har ingen rett til å kreve at en frivillig
publisert ytring uten lovstridig innhold skal slettes av
mottakere, publisister eller distributører - på samme måte som
forfatteren av et leserbrev eller kronikk i en tradisjonell avis
ikke har noen rett til å kreve at hennes tekst skal klippes ut av
alle eksemplarer av avisen fordi hun "har ombestemt seg".

KULTURARV MER GRUNNLEGGENDE ENN PERSONVERN

En offentlig ytring er altså ikke privat eiendom: Den slutter å
være ytrerens private eiendom idet den går ut i offentligheten, og
fra da av tilhører den alle og er blitt en del av kulturen,
dvs. vår alles felles referanseramme.

Da har vi et prinsipp om at en offentlig ytring tilhører alle, og
kan tas vare på eller gjengis av alle. Kall det kulturprinsippet.

Hverken kulturprinsippet eller pliktavlevering er det samme som en
rett til å tvinge noen til å publisere innlegg de ikke vil ha.
Derfor "kan", og ikke "skal" i definisjonen av kulturprinsippet.

Nasjonalbiblioteket og de andre hukommelsesinstitusjonene har på
bakgrunn av dette prinsippet den samme rett til å lagre og gjengi
offentlige ytringer som det alle andre har. I tillegg har de et
spesielt mandat til å gjøre dette, dvs. de har ikke bare rett, men
også PLIKT til å gjøre dette. Derfor er det både lurt og nødvendig
å forankre denne retten og plikten eksplisitt i lovverket, slik
forslaget om ny pliktavleveringslov legger opp til. Dermed og
derfor er kulturarven mer grunnleggende enn personvernet.
(Personvernet er likevel tilstede og kommer inn i reguleringen av
og mekanismene for tilgang til det pliktavleverte materialet. På
dette området er det rom for forbedringer av høringsutkastet, og
mange av høringsuttalelsene kommer med konkrete
forbedringsforslag, se f.eks. uttalelsene til Redaktørforeningen,
Nasjonalbiblioteket og NBF.)

At det er slik samfunnet fungerer burde forsåvidt innlæres i
barneskolen, slik at alle er klar over det og kan forholde seg til
det. I tillegg hører både dette og personvernet (inkludert
praktisk kompetanse i forvaltningen av eget personvern) inn under
"digital kompetanse" eller "digital dannelse", som også burde være
et systematisk tema i skolen.

Personvern kan altså ikke være noen begrunnelse for at samfunnets
hukommelsesinstitusjoner skal la være å gjøre sin uhyre viktige og
grunnleggende jobb, slik de to høringsuttalelsene legger opp
til. Institusjonenes viktigste samfunnsoppdrag er å bevare alle
offentlige publikasjoner og ytringer - og i tillegg mange av de
mindre offentlige. Derfor skal Nasjonalbiblioteket (NB) samle inn
alle publikasjoner og offentlige ytringer, inkludert alle
websider, blogger o.l. som folk velger å legge ut fritt
tilgjengelig.


KULTURPRINSIPPET VS. PUBLISERINGSPLIKT

Merk at hverken kulturprinsippet eller pliktavlevering er det
samme som en publiseringsplikt, selv ikke for Nasjonalbiblioteket.
Derimot bør NB i utgangspunktet følge samme tilgangsnivå som
materialet selv - med mindre spesielle grunner (f.eks. lovbrudd av
typen injurier, eller ulovlig innhold, eller personvernhensyn
etter Personopplysningsloven) foreligger og tilsier høyere
gradering av tilgangsnivået. Det innebærer at fritt tilgjengelig
materiale på nett uten slike spesielle grunner bør ligge åpent
tilgjengelig hos NB; "søkeimmunisert" materiale med robots.txt bør
ha tilsvarende tilgjengelighet hos NB, osv.

Vi må bort fra følgende utbredte likhetstegn: Eksklusiv enerett
til å kontrollere eksemplarer/kopier = opphavsrett. Opphavsrett er
veldig mye mer og veldig mye annet enn enerett til å bestemme over
eksemplarer/kopier. Opphavsrett bør tolkes eller utvikles til å
være først og fremst en enerett til å ta betalt for verket,
istedenfor en enerett til å kontrollere eksemplarer, kopier eller
spredning av verket. Altså fokus på betaling istedenfor kontroll.
Dette er en utvikling som tvinger seg frem både pga. den
teknologiske utviklingen (eksistensen av Internett og digitale
formater som umuliggjør en slik kontroll) og fordi folk flest ikke
lenger er villig til å akseptere at opphavere ikke tar ansvar for
å holde publiserte verk tilgjengelige, eller somler med å
publisere verk med samme grad av tilgjengelighet samtidig over
hele verden. Kulturprinsippet og pliktavlevering kan bidra som en
bestanddel i og hjelpemiddel for å utvikle opphavsretten bort fra
den gammeldagse kontrollmentaliteten og mot et moderne fokus på
kontinuerlig tilgjengelighet og nye betalingsmodeller.


KULTURPRINSIPPET VS. SLETTING

Tenk deg et samfunn uten kulturprinsippet - et samfunn der alle
kunne kreve endret eller slettet sine frivillig publiserte
offentlige ytringer etter at de var fremsatt. Et slikt samfunn
ville være et mareritt å leve i, der ingen kunne referere til noe
som helst fordi referansen kunne være slettet eller endret til noe
helt annet dagen etter. Jeg tror heller ikke at et samfunn uten
uavhengige, sikre, stabile kilder ville være et samfunn med godt
personvern.

Orwells "1984"-samfunn hadde to vesentlige kjennetegn: Overvåkning
og daglig hjernevask. Forutsetningen for hjernevasken var at
makthaverne hadde "rett" og mulighet til å fjerne eller endre alle
offentlige ytringer til det som passet dem i øyeblikket. Stabile,
uavhengige og sikre kilder til kunnskap og kultur i et mest mulig
fritt kulturelt økosystem er ikke bare grunnleggende nødvendig for
individets rettigheter og frihet, men utgjør også et vern mot
manipulasjon og maktmisbruk. Stabil kunnskap og kulturelle
referanser er faktisk en forutsetning for å kunne ha en
individuell identitet i det hele tatt.

Personvernet kan altså misbrukes til å fremme en proprietær kultur
der ytringer behandles som privat eiendom og der redaktører,
lesere og brukere såvel som hukommelsesinstitusjoner mister
kontrollen over sine utgivelser og eksemplarer, et samfunn som
mister sin historie og felles kultur bak en ekskluderende og
kaosfremmende eiendomsrett over ytringer i dokumenter,
publikasjoner og nettmedier. Der er vi heldigvis ikke, og la oss
ikke misbruke personvernet til å gå i den retningen.

HYPERSENSITIV LAPSKAUS

De to høringene refererer Personvernkommisjonens NOU 2009:1
pkt. 13.4.2 som kort oppsummert går inn for at det faktum at det
er blitt lettere å samle inn, indeksere og arkivere digitalt
materiale ikke innebærer at dette bør skje, men heller det stikk
motsatte: at man bør være mer restriktiv. Dette
kulturarvsfiendtlige synspunktet er basert på en sammenblanding av
personopplysninger som samles inn, ofte uten individets viten
eller godkjenning (f.eks. lokasjonsdata via smartphone) med
ytringer og meninger som personen frivillig velger å plassere i
offentligheten. Da får vi en slags personvern-fundamentalisme som
visker ut forskjellen mellom ytringer og personopplysninger, og
mellom frivillig valg og fravær av samtykke, fordi alt som har den
minste forbindelse med en person blir ansett som en potensielt
sensitiv personopplysning, og dermed blir det et mål å
lagre/bevare så lite som mulig.

Når disse forskjellene viskes ut, blir resultatet en lapskaus som
angriper ikke bare kulturarv og bevaring, men også
enkeltmenneskers autonomi og selvbestemmelse. I utgangspunktet må
vi kunne anta at folk er voksne, ansvarlige individer: At når de
faktisk velger å publisere eller ytre noe i all offentlighet, så
er det det de faktisk ønsker. I motsatt fall får vi et
paternalistisk samfunn som skal beskytte folk mot seg selv og sine
egne ytringer, og under slike kår varer ikke ytringsfriheten
lenge. Og når dette valget er foretatt og ytringen har forlatt den
private sfære, står man ansvarlig for den ytringen og overfor de
man har delt den med (idag i praksis "verden").

Advokatforeningens høringsuttalelse gjør den samme
sammenblandingen ved å bruke et eksempel om pasienters helsedata
(åpenbart sensitive personopplysninger) til å argumentere mot
innhøsting av individers websider (åpenbart frivillige offentlige
ytringer).

INDEKSERING ER IKKE ARKIVERING

Advokatforeningen følger Personvernkommisjonen i å gå inn for at
NB ikke skal lagre websider som er "søkeimmunisert" med
robots.txt.

I sin omtale av robots.txt skiller ikke Advokatforeningen mellom
indeksering og arkivering. Robots.txt er en mekanisme for å hindre
indeksering i søkemotorer. Det er ikke en mekanisme for å hindre
arkivering, siden enhver bruker som er inne på siden kan lagre
eller arkivere siden. At en nettside ikke ønskes indeksert i en
søkemotor er altså ikke noe argument mot at Nasjonalbiblioteket
(eller andre) kan lagre og bevare siden. (Derimot kan og bør NB
følge ønsket om å ikke la søkemotorene indeksere nettsiden, noe NB
kan oppnå ved å plassere sin kopi av siden i en tilsvarende
tilgangskategori i sitt eget arkiv.)

Forøvrig er det verdt å merke seg at robots.txt i beste fall
fungerer som "rådgivende" og frivillig å følge, og er lett å
omgå/ikke overholde, og dermed gir en falsk trygghet til sine
brukere. Det er akkurat som Internett ellers: Man kan ikke være
"litt publisert" på Internett, akkurat som man ikke kan være "litt
gravid". Enten er man gravid, eller så er man det ikke; og enten
legger man ut ytringen på en åpen webside med tanke på at hele
verden har tilgang, eller så lar man være å legge den ut.

Forøvrig finnes det ikke noe styringsorgan som koordinerer
standardisering, vedlikehold og utvikling av robots.txt, eller som
kan avgjøre konflikter relatert til bruken av robots.txt.

KULTURARV ER PERSONVERN

Det hevdes videre at innhøsting og bevaring av individers websider
på en eller annen måte skal true individets integritet, uten at
det forklares eller begrunnes hvordan. Jeg vil hevde at bevaring
av individets websider og offentlige ytringer tvertimot styrker
individets integritet.

Hva med individets rett til å tilegne seg kunnskap og kultur?
Forske på og undersøke sitt eget nåværende eller tidligere
samfunn?
Samle dokumentasjon til egne prosjekter, artikler, bøker osv.?
Individets rett til å delta i et fritt økosystem av allment
tilgjengelige ytringer?
Individets rett til å kunne vurdere troverdigheten av og kunne
referere til stabile kunnskapskilder?
Retten til å være ansvarlig for sine valg som et voksent
menneske?

Og den dagen familiedatamaskinen/serveren går i stykker, brenner
eller blir stjålet vil nok mange være glade dersom de kan
gjenopprette sin integritet og personlige historie ved å gjenfinne
websider, familiefotografier osv. via en bibliotektjeneste som gir
tilgang til lagrede websider.

Personvernfundamentalistene prøver å gi seg selv monopol på å
snakke for individet gjennom honnørord som integritet, samtidig
som de argumenterer for en policy som fjerner vesentlige
individuelle rettigheter og friheter som forutsetter og er
forankret i et åpent økosystem for kultur og kunnskap som igjen
forutsetter bevaring av kulturarven. Derfor er bevaring av
kulturarven også personvern - selv om den muligens verner andre
sider av personen enn de som personvernfundamentalistene ønsker å
verne.

    ----

-- 
Thomas Gramstad
thomas at gramstad.no